Visjon
Vår Motivasjon
Trening
Vi ønsker å skape en arena for positiv læring, der både hund og eier opplever å mestre og å vokse sammen. For oss er det viktigste at hundeeier får en grunnleggende forståelse for hundens behov og læring, og at vi setter hundeeier i stand til å jobbe videre på egen hånd.
Det belønningsbaserte hundeholdet er for oss et verdivalg. Vi skal ikke påføre hundene våre smerte, redsel og ubehag, helt uten grunn. Og vi har verktøyene til å skape en god jaktkompis, eller en flott og lydig hund, uten å benytte oss av metoder som utsetter hunden for disse negative opplevelsene.
Læring skal være gøy, og vi skal ha en hund som ønsker å være sammen med oss. Det gjør også at hundetrening er veldig gøy og motiverende for oss, og de belønningsbaserte metodene har en tendens til å sive ut over hundetrening og farge oss i våre medmenneskelige relasjoner. De fleste av oss har vokst opp med tilbakemeldinger ala «nå var du flink til å ta av bordet, men…» hvorfor bruke men? Vår oppgave som hundetrener (og som foreldre) bør være å fange de gode adferdene, og belønne dem, vi trenger ikke fokusere på hva som kan gjøres bedre hele veien, vi bare øker kravene umerkelig ved at det må gjøres litt til før man får skryt.
Med hundene legger vi opp en tydelig kriterieplan, der vi gradvis krever at adferden utvikles, for at hunden skal fortsette å få belønninga si. Vi jobber med å gjøre ting så enkelt for hunden at de får minst 80% rett, de skal ikke oppleve å feile på ting, da har vi som hundetrener gått for raskt fram. Det er aldri gøy å få høre at du er nesten god nok, vi skal passe på at vi jobber med så enkle kriterier at både hund og eier lykkes, gang etter gang, og øke kriteriene etter hvert som ekvipasjen utvikler seg. Da skaper man treningsglede hos både hund og eier.
Hva er belønningsbasert trening?
Den enkleste måten å tenke belønningsbasert på, er å sette det i en menneskelig kontekst. Du går på jobb, du får lønn for strevet ditt. Dersom du slutter å få utbetalt lønn, så daler motivasjonen din relativt raskt. Det ble også jobba i konsentrasjonsleirer, men da var ikke motivasjonen at man skulle oppnå noe, man jobba fordi man frykta noe. Å jobbe fordi man er redd, eller for å unngå smerte, er ikke særlig motiverende, det er heller ikke sunt. Og hunden har de samme biologiske prosesser som vi har, de får stresshormoner som kortisol og adrenalin, og de påvirkes av disse, over tid påvirkes de negativt, akkurat som oss mennesker. Vi skal ikke menneskeliggjøre hunden, men vi skal heller ikke tro at de ikke har biologi på lik linje med oss, de har også tanker og følelser, men da vi ikke kan verken forstå eller måle tanker og følelser, så må vi heller legge fokus på det som er observerbart og som vi kan forstå effekten av. Det gjør vi ved å forstå adferd, den kan observeres, dokumenteres, analyseres og utvikles, og vi kan alle lære oss å gjøre dette!
«Om du behandler hunden din, som din fire år gamle datter, så vil du aldri gjøre noe galt» Sitat Leif Ole Bygdnes
Idén
Hunden har et energiregnskap, den vil alltid gjøre det enkleste den kan gjøre, for å oppnå konsekvensen den ønsker. Når vi har det i bakhodet kan vi legge opp trening på en måte som er så mye mer logisk, enn tidlige tiders tvang og kjeft.
Når vi sier belønningsbasert tenker folk ofte at belønning = godbit, og ofte har de rett i det. Det er fordi hunden tilsynelatende har like stort ønske om god mat som vi har, ofte har de et meget ensidig kosthold, og det gjør at de er villige til å jobbe ganske mye for å oppnå godbiter med annen smak.
Men vi bruker også andre typer belønning, og ofte kan de være enda bedre! Vi legger stor vekt på å utvikle en god lek, tanken bak det er at det skaper en bedre relasjon mellom hund og eier, dere gjør noe sammen. Dersom hunden lærer seg å elske å leke med mor eller far, så har dere ei belønning som også funker godt når hunden er mett, og dere har ei belønning som dere alltid har for hånda, for dere kan leke med hva som helst. Hovedpoenget skal være selve aktiviteten dere imellom, ikke hvilken leke dere benytter. Legger vi inn at vi jobber med en god byttelek fra valpestadiet, så har vi også automatisk en god slipp på apporten, eller det du vil den skal slippe.
Det er hunden som bestemmer hva som er forsterkende for den, ikke eier. Vi kan påvirke det, men vi kan ikke bestemme hva hvert enkelt individ skal sette mest pris på. Noen jobber som en helt for å bli klødd på rumpa, mens andre synes skryt er bra. Vi legger ned betydelig arbeid i å bli kjent med hunden vår, og lære å finne hva er best, nest best osv. På den måten kan vi spare beste belønninga til der det teller mest, og bruke kanskje fôrkuler i den daglige treninga.
«Du har en oppgave når du får deg en valp. Det er å bygge opp dens selvtillit, for verden står klar til å bryte den ned» Leif Ole Bygdnes
Dette er de fire konsekvensene
Forsterkning får en adferd til å skje oftere. Straff får den til å skje sjeldnere.
Mange tenker kanskje at positiv forsterkning og positiv straff høres ut som en god kombo. Men her må man tenke på positiv og negativ med matematikk brillene på, positiv betyr å tilføre, negativ betyr å trekke fra. Så for hundens del er positiv forsterkning, og negativ straff å foretrekke.
Tanken vår er at hundeholdet skal være prega av at du er en god leder. For oss er en god leder noen som motiverer, bygger opp, er tillitsvekkende, har respekt og empati for sine ansatte.
Vi må ha i bakhodet at hunden er et individ, den har følelser og behov og den har ikke bedt om å få komme til oss. Når den først er der, har vi tatt på oss et stort ansvar. Ansvar for å gjøre dens korte liv så fullverdig som mulig. Vi gir hunden valgmuligheter, og vi respekterer at den har egenverdi. Hunden gir oss mye glede, og vi skal gi like mye glede tilbake, det har de fortjent.
Siden vi har lite kontroll over negativ straff også, hvor vondt den emosjonelt vil være for hunden, så bruker vi den ikke i utstrakt grad. Vi ønsker heller å gi hunden positive måter å oppnå de konsekvensene de ønsker, for det vil være den aller mest effektive treninga. Noe negativ straff bruker vi, for å fortelle hunden at vi har grenser. Et eksempel kan være; prøver du å bite på targetsticken så gjemmer jeg den bak ryggen så du ikke får mulighet til å oppnå godbiten du ønsker deg.
Hvordan skal du lære hunden noe om du aldri skal lokke eller tvinge den til å gjøre ting? For det første så skal vi ikke være kategorisk imot lokking. Det er en enkel innlæringsmetode som kan være grei å bruke for en nybegynner, utfordringa med lokking, er at for at det skal bli en sikker adferd som også utføres uten lokking, så må man trene bort lokkinga relativt raskt. Eller så vil man alltid være avhenging av å benytte lokking eller luring for å få hunden til å utføre adferden vi vil.
Det vi har hovedfokus på er shaping, og vi bruker klikker i innlæringa på våre hunder, fordi det er mest effektivt å benytte en betinga forsterker, som forteller hunden at selve belønninga er på vei, da er vi ikke like avhengig av å gå gitt godbit akkurat idet den gode adferden forekommer.
Vil vi ha hunden til å gå oppå en plattform, så klikker vi først for at den snuser på plattform, så må den berøre plattform med et bein, så klikker vi for at den har to bein oppå plattformen, så klikker vi for fire bein osv. til slutt har vi en hund som styrter oppå plattformen så snart den legges ned, og de gjør det med enorm glede og forventning, for de er hundre prosent sikker på hva det er som er den riktige adferden når plattformen dukker opp. Det er ikke bare bare å få en voksen hund som aldri har blitt forsterka for frivillig adferd, til å tilby denne type adferd, men umulig er det ikke :) Som valp/unghund, går det lekende lett å lære dem at å foreslå ulike løsninger vil lønne seg. Og det gir deg en oppfinnsom hund, som gladelig jobber med å løse problemer på egen hånd.
Men må vi ha
klikker med
oss i skogen?
Nei, det må vi ikke, men vi kan!
Klikker er spesielt bra til innlæring, vi kaller den ei akustisk pil, den har en høy skarp lyd og den er en betinga forsterker, fordi hver eneste gang hunden hører vårt klikk, så kommer det ei belønning – uten unntak! Jeg sier vårt klikk, fordi de lærer seg å diskriminere på klikk som er til dem, og klikkene til andre trenere rund dem, vi kan altså være sammen på samme bane der mange klikker i vei, uten at hunden blir påvirka av de andres klikk. Den akustiske pila går rett til det limbiske systemet i hjernen og sørger for utskillelse av dopamin. Lystsenteret som aktiveres ved belønning, kan aktiviseres av naturlige forsterkere eller av kunstige belønninger som rusmidler. Følelsen belønninger gir kan altså sammenlignes med det å innta kokain eller bli forelska! Det er det som gjør at de belønningsbaserte hundene våre er enormt motiverte, og blir like glad når de skjønner vi skal på dressurtrening, som jakthunden som ser hagla kommer ut av skapet.
Positiv straff og negativ forsterkning er veldig effektive treningsmetoder. Det er en grunn for at vi kan strømme hundene fra å ville jage sauen, og det fungerer som regel. Men for at straff skal være effektivt så må den være av en viss styrke og den må øke, for man venner seg til smerte etter hvert. Så er det slik at feilmarginen når du jobber med straff, er ikke at det tar ett år ekstra å få hunden til å gå pent i bånd, det er heller at hunden kan bryte sammen, slutter å utføre de enkleste oppgaver, fordi de kan føre til straff. Så du kan få en fuglehund som ikke vil reise fugl, eller som «ikke finner» fugl, for dersom den er uheldig og finner fuglen, og reiser den på egen hånd, så vet den at det vanker straff. Vi kan ikke vite hvor grensa til den enkelte hund går, vi vet ikke når det blir for mye for den, og vi ødelegger adferdene vi gjerne vil beholde. Det burde vært en god nok grunn for den mest ihuga straffern. Skal du jobbe med straff må du bare godta at du vil miste et visst antall hunder på veien til den perfekte hund, for du vil trå over grensa innimellom.
Det fins mange ulike måter å trene på, og alle virker til en viss grad. Vi velger den treninga som virker logisk, som fremmer samarbeid mellom hund og hundefører, som gir oss en god følelse, og som gir oss lykkelige hunder.
For oss er baksiden av den belønningsbaserte medaljen, at det ikke var like enkelt å lese oss fram til riktig løsning på utfordringene som oppstod. Vi hadde selv behov for kyndig veiledning, og hjelp til å se ulike løsninger på utfordringene som dukka opp. Vi har vært superheldige og funnet noen fantastiske instruktører som har hjulpet oss langt på vei. Og vi har lagt ned utallige timer med både egenstudier, kursing og trening, for å bli i stand til å dele denne kunnskapen.
For oss var det først og fremst et ønske om å bedre kunne støtte kjøperne av våre valper som gjorde at vi ønska å bli instruktører. Men etter hvert som vi har fått mer erfaring, så ser vi jo det at det er enormt forsterkende å få dele disse treningsmetodene. Det er rett og slett utrolig morsomt å se andre lykkes, å se hundene deres få det til og menneskene bli stolte over egen innsats. Nå høres det kanskje ut som at vi er ferdige med vår utdannelse, men det er vi altså ikke, vi skal fortsette å utvikle oss, både til å bli enda bedre hundetrenere, oppdrettere og instruktører. Det gjør vi ved å fortsette å investere tid og krefter i kursing, og ikke minst benytte kunnskapen vår i det daglige. Vi skal både drive egen hundeskole, og vi skal bidra på frivillig basis i hundeklubbene, på den måten får vi masse erfaring, knytter gode bekjentskaper og ikke minst er med å spre det glade budskap om belønningsbasert trening.
