Om oss

Kristin kommer fra Sortland, Ole Andreas fra Sogndal. Vi traff hverandre i 2009 og gifta oss i 2015. 

Ole Andreas jobber i forsvaret, noe som har vært ganske definerende for vår familie.  

I perioden 2015-2019 Jobba Ole Andreas på Kystvakta og familien hadde ulike oppdrag som fosterhjem/beredskapshjem, samtidig som vi drev en besøksgård. 

En Hjerteoperasjon gjorde at vi endra retning på livene våre, solgte gården, slutta som fosterhjem og bestemte oss for å leve mens vi lever, og gjøre mer av det vi liker aller best, nemlig drive med hund og friluftsliv. 

Engelsk setteren Alma (f. 2011) ble vår første felles hund. Vi fulgte opp med Munin (reg Rusken) året etterpå, og hadde utallige fine jakt turer med de to, da vi bodde på Setermoen, midt i smørøyet for oss som likte å drive med jakt. 

Mens Kristin hadde lest mange bøker, og hadde praktisk erfaring av bruk av mer tradisjonelle metoder for innlæring av hundedressur, starta Ole Andreas med blanke ark. Vårt felles hundehold skulle de først årene preges av noe manglende retning, og noe ustrukturerte forhold og hunder som bar preg av en grei dose fri dressur. Grunnen til det var at ingen av oss følte oss helt komfortabel med å bruke hardhendte metoder, tvang og ubehag for å få hunden til å gjøre som vi ville. I stedet ble det lokking som var redninga, og den hjalp oss jo, til et visst punkt, men utfordringa med lokking er at den skal også avlæres, uten at adferden skal falle bort samtidig, og det er ikke nødvendigvis en enkel operasjon.

Vi avla til sammen tre kull på våre to første settere, og vi beholdt Juliet fra et av disse kullene. Munin ble omplassert etter noen år, da det for oss fungerte dårlig med viril hannhund og tispe som viste lite tegn på løpetid (vi hadde ett uplanlagt kull før vi kom til den slutninga). Juliet og Alma var våre eneste hunder i flere år, og vi var godt fornøyd med disse to. De fungerte godt på jakt, de kunne både sitte å vente på maten og de kunne gå relativt greit i bånd. 

Da vi mista Alma i 2020 hadde vi allerede to chihuahuaer i familien, men disse ble verken en erstatning for Juliet, som sørga over sin mor i flere måneder, eller for far i huset, som plutselig hadde en jaktkompis mindre. Så vi fant en ypperlig hannhund, ikke så langt unna oss. Og satte et kull på Juliet. Hannhunden var MD’s S R Tyson og 18 Januar 2021 fikk de to ni flotte valper. 

Ei tilfeldighet gjorde at vi beholdt to tisper, selv om planen var å beholde bare ei. Thelma og Louise ble dermed værende hos oss. Samtidig fikk vi oss eget kennelnavn, og vi bestemte oss for å gjøre alvor av vår plan om å bli mer aktiv med hundene, komme oss mer ut i marka enn jobb og familie hadde tillatt de siste årene, rett og slett drive mer med det vi synes er gøy.

Siden vi denne gangen beholdt to valper innså vi ganske raskt at her var det bare å legge seg i hardtreninga. Og vi meldte oss på vårt første valpekurs i Vesterålen og omegn hundeklubb. For de som ikke kjenner hundeklubben, så drives den på frivillig basis, av en topp gjeng engasjerte trenere/instruktører som benytter seg av positiv forsterkning i treninga, eller belønningsbasert hundetrening som det ofte kalles i fuglehundkretsene. For oss ble det som å komme hjem. Endelig fikk vi gode metoder for å lære inn nye adferder, vi fikk teoretisk kunnskap og lærte praktiske metoder som bygger på forskning, som lærer en å se hva som er bra, og belønne det for å få mer av den bra adferden. Vi lærte å ikke ha fokus på unoter, men å jobbe med å fylle på positive adferder som gjorde at hunden oppnådde ønska konsekvens, på en måte som var mer behagelig for både oss og hunden. 

I 2022 fulgte vi opp med et nytt kull, denne gangen fikk vi bruke Kvernmolias Tirich Mir, som har en imponerende statistikk på prøver og egenskaper. Vi beholdt ei tispe fra dette kullet, Sparta, men har også en hannhund, Bailey, hjemme som trenes aktivt og som skal selges når den rette kjøperen dukker opp. 

​